Fra Bibelsk-Tro
Nr. 1 - 2012.
Av Axel Saxe.
Jesu første komme innledet en ny tid i frelseshistorien
Begynnelsen på Jesu jordiske tjeneste var en ”nådefest”, der blinde fikk se og lamme gå omkring, spedalske ble renset og døve fikk høre, døde ble reist opp, og evangeliet ble forkynt for fattige (jf. Mat 11,5).
Dette hadde verken Døperen Johannes’ disipler eller fariseernes disipler skjønt, og verken de eller Jesu egne disipler skjønte heller hva Jesus mente med at brudgommen skulle tas fra brudesvennene. Han siktet jo dermed til sin forestående lidelse og død til soning for verdens synd. Da ville disiplene hans komme til å sørge, fordi ”nådefesten” med ett var avløst av sorg og fortvilelse. Og dét å faste ville da bli en helt naturlig ting for dem, slik en sørgende helt av seg selv kan miste lysten til ting som han ellers normalt ville finne glede i.
I sitt svar på spørsmålet om hvorfor Jesu disipler ikke fastet slik Døperen Johannes’ og fariseernes disipler gjorde, så viser Jesus altså i første omgang til at glede og fest nødvendigvis må være det fremherskende, når selve Messiastiden nå faktisk er brutt inn i og med hans komme. Men han utdyper så umiddelbart sitt svar ved hjelp av to små liknelser, som begge sier det samme: Den gamle pakts tid er forbi med Messias’ komme, og en helt ny tid er begynt!
Loven kom – og kommer fortsatt – til kort
Bildene i seg selv er ganske enkle, selv om vi kanskje i dag ikke er så vant med å sy lapper på gammelt tøy, og ingen av oss vel noensinne har prøvd å skulle fylle vin på skinnsekker. Men vi skjønner lett, at en lapp av ukrympet tøy på et gammelt klessplagg vil kunne føre til at hullet blir verre, når tøyet blir vasket og den påsydde lappen begynner å krympe. Og det er jo heller ikke vanskelig å forestille seg, at gjæringsprosessen i ny vin har en slik innvirkning på gamle skinnsekker, at de lett kan revne og gå i stykker, mens nye skinnsekker derimot vil kunne tåle den nye vinen.
Jesus kom for å oppfylle loven, ja; men han kom ikke for å lappe på verken døperdisiplenes eller fariseerdisiplenes egen formente lovrettferdighet. Jesus kom for å oppfylle løftene om en ny pakt, istedenfor den gamle lovens pakt som Moses hadde kommet med, jf. Heb 8,8f; sml. Jer 31,31-34.
Verken Døperen Johannes’ disipler eller fariseernes disipler hadde skjønt at lovens pakt var noe midlertidig – slik Hebreerbrevets forfatter sier: ”Loven har bare en skygge av de goder som skulle komme, ikke tingenes virkelige skikkelse” (Heb10,1a). Og hvis man ikke skjønner dette, så ender man opp med som fariseerne å pervertere loven, jf. Jesu ord til dem i dagens tekst: ”Sabbaten ble til for menneskets skyld, og ikke mennesket for sabbatens skyld” (v. 27).
Hvor langt kan man nå ved loven? Paulus svarer: ”Ved loven kommer erkjennelse av synd” (Rom 3, 20b; jf. Rom 7, 7ff). Noe lenger enn dette kan ikke loven bringe oss. ”For bare hvis det var gitt en lov som hadde kraft til å gjøre levende, kom rettferdigheten virkelig av loven” (Gal 3,21b).
Men fordi det altså ikke er gitt en slik lov, så er ”det som betyr noe, verken å være omskåret eller uomskåret, men å være en ny skapning” (Gal 5,15). Ny vin på nye skinnsekker! Og vi kan alle bli ”nye skinnsekker” ved å omvende oss fra vår egenrettferdighet og gi Gud rett i hans dom over oss: at vi i oss selv er fortapte og fordømte syndere, som bare har ett håp: Guds nåde og barmhjertighet i Kristus Jesus!
Lovens og nådens pakter må ikke sammenblandes
Bildene som Jesus bruker i første del av dagens tekst skal si oss, at lovens pakt og nådens pakt ikke må blandes sammen. Det er altså ikke slik, at vi skal gjøre vårt beste for å oppfylle lovens krav, og at evangeliet består i at Gud så å si ”lapper” på de feil og mangler vi tross alt må innrømme at vi har. Nei, Gud må forsyne oss med en helt ny rettferdighetskledning – slik det står om ypperstepresten Josva i Sak 3,3f: ”Men Josva var kledd i skitne klær der han stod for engelens åsyn. Og engelen tok til orde og sa til de som stod foran ham: Ta de skitne klærne av ham! Og til ham selv sa han: Se, jeg tar din misgjerning bort fra deg og kler deg i høytidsklær.”
Det skarpeste oppgjøret vi kjenner til at Paulus tok med noen menighet var oppgjøret med Galatermenighetens sammenblanding av lov og evangelium. Noen av de omvendte jøder påsto nemlig at det var nødvendig for de omvendte hedninger å følge Moseloven for å bli frelst. Dermed ville de pånytt bygge opp det som Gud hadde brutt ned i og med Jesu frelsesgjerning, nemlig loven som frelsesvei. Judaisme pleier vi å kalle denne villfarelse, som Paulus altså så som den mest forferdelige trussel mot evangeliet.
Noe lignende møter vi igjen i Luthers oppgjør med pavekirkens forkynnelse av gode gjerninger som nødvendige for menneskets frelse. Dessverre har den lutherske kirke imidlertid nå havnet i den motsatte ytterligheten: syndenes tillatelse har kommet istedenfor evangeliet om syndenes forlatelse og nyskapelsen / gjenfødelsen i Kristus. For selv om vi er fri fra loven som frelsesvei, så er vi ikke fri ifra dens stadige påminnelse i sammenheng med NTs formaninger om å avlegge vårt gamle menneske!
Kristus selv er den avgjørende forskjellen
Hva er så forskjellen på dette som Bibelen kaller helliggjørelse, og det å forsøke å følge Guds lov så godt vi kan? I praksis blir det vel ett og det samme, vil kanskje noen si? Nei, sier Bibelen, det er en helt avgjørende forskjell, nemlig Kristus selv: ”Den som har Sønnen, har livet; den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet” (1Joh5,12).
Paulus uttrykker denne forskjellen slik i Rom 8,1-2: ”Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. For livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov.” Hvis vi skulle kjempe mot synden i egen kraft, så ville vi aldri komme lenger enn slik som Paulus å måtte erkjenne: ”I mine lemmer ser jeg en annen lov, som strider mot loven i mitt sinn, og som tar meg til fange under syndens lov, som er i mine lemmer. Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?” (Rom 7,23-24).
Men ved troen på Kristus blir vi nye skapninger med Guds lov skrevet i hjertene våre, slik Jeremia profeterte om. Det gamle, syndige mennesket – det som i Det Nye Testamente kalles ”kjødet” – bærer vi ganske visst med oss helt til vi forlater denne verden. Den avgjørende kampen ble imidlertid vunnet på Golgata, der Jesus ikke bare tok på seg all vår synd og skyld, men der også vårt gamle menneske ”ble korsfestet med ham for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort, så vi ikke lenger skal være slaver under synden” (Rom 6,6).
Guds lov må tolkes i samme Ånd som den ble skrevet
Vi må altså verken blande sammen lov og evangelium, eller atskille loven fra evangeliet slik at syndenes forlatelse blir til syndenes tillatelse. Men samtidig er det viktig at loven blir lest i den ånd som den er skrevet, nemlig at ”kjærligheten er lovens oppfyllelse” (Rom 13,10).
Derfor kunne David og hans menn med god samvittighet spise skuebrødene i templet, da de var i nød og sultet. Og Jesu disipler gjorde heller ikke noe galt ved å spise litt korn, da de passerte en mark på veien, selv om dette skjedde på en sabbat (v. 23ff).
Den dag i dag er overholdelsen av sabbats-budet blant jødene en karikatur av hva meningen med det var fra Guds side: Du må bare gå så og så mange skritt på en sabbat osv. Nei, sier Jesus, sabbaten ble til for menneskets skyld, fordi vi trenger å hvile oss – ikke for å plage oss med latterlige begrensninger av vår bevegelsesfrihet m.m.
Her må vi også erkjenne at en del av den pietistiske tradisjonen har feilet. Hvis noen for eksempel slapper av med sitt strikketøy i fanget, så må de sannelig få lov å gjøre dette også på en søndag! Ja, Paulus sier faktisk: ”Den ene setter én dag høyere enn en annen dag. Den andre holder alle dager for å være like. Enhver må bare være fullt forvisset i sitt eget sinn!” (Rom 14,5).
Det er nemlig ikke slik, at sabbats-budet i kristendommen har blitt endret til et bud om å holde søndagen hellig istedenfor lørdagen! Nei, ”til frihet har Kristus frigjort oss” sier Paulus i Gal 5,1, og han gjentar det noen få vers senere: ”For dere ble kalt til frihet, brødre” (Gal 5,13a). Dette er det viktig å stå fast på, når adventister og andre vil prøve å innbille oss at vi må holde lørdagen hellig og bli vegetarianere med mer, hvis vi virkelig vil følge Jesus.
Kjærlighetsbudet kan ikke spilles ut imot apostlenes lære!
Vår Herre Jesu ord om sabbats-budets underordning under kjærlighetsbudet – det store budet i loven – gir oss imidlertid ikke frihet til å se bort ifra konkrete enkeltformaninger som Herren ved sine apostler har gitt sin menighet. Her er det naturlig i første rekke å nevne homofilispørsmålet, der noen i dag vil misbruke kjærlighetsbudet til å tillate det som Guds ord uttrykkelig kaller synd.
På lignende vis vil noen mene at apostelforbudet mot kvinnelig hyrde- og eldstetjeneste bare var en tidsbestemt ordning. Men her vil jeg i sammenheng med dagens tekst peke på, at selv om vår Herre Jesus altså forkynte frihet ifra fariseernes pervertering av sabbats-budet og andre bud i loven, så valgte han – etter å ha tilbrakt natten i bønn til Gud (Luk 6,12) – ut tolv menn til apostler.
Når han kunne sette seg ut over sin samtids religiøse lederes mistolkninger av sabbats-budet, så kunne han selvsagt også ha satt seg ut over dens ”kvinnesyn” og valgt like mange kvinner som menn til apostler. Men det gjorde han altså ikke, fordi som apostelen Paulus sier, ”en kvinne skal ta imot læren i stillhet, hun skal underordne seg” (1 Tim 2,11).
Amen.
(Preken (forkortet) i Skjæveland misjonshus 16.10.11 over Mark. 2,18-28)
