Fra Bibelsk-Tro
Nr. 2 - 2012.
Av Ludvig Hofacker.
1 Joh 2,2.
Se det Guds lam, som bærer verdens synder. Verdens! Hvor alminnelig, hvor vidt omfattende! Altså ikke bare sine landsmenns synder, ikke bare Guds folks synder, ikke bare dette eller hint fromme menneskes synder, ikke bare sine utmerkede tjeneres synder, - å nei, verdens synder har Han tatt bort.
Altså er alle menneskers sjeler ervervet, vunnet, forløste og forsonet – hele verdens folkeslags synder, de sorte, de brune, de hvite menneskers synder har vår frelser båret.
Sjel, bedrøvede sjel! Det er frydefulle ord, det er et gledens budskap, at verdens synder ble tatt bort. Så angår det altså også deg, også meg – også jeg er regnet med, også på min arme syndige sjel har den trofaste frelser tenkt, da Han tiltrådte sin tunge gang til Getsemane og Golgata. Er det mulig, også på meg?
Ja, slik er det! Johannes bevitner det, apostlene roper det ut: ”Denne er en soning for verdens synder.” Det sier de trøstig. Det er en alminnelig forbarmelse, en alminnelig nåde, som følgelig også kommer meg til gode, fritt og fullstendig. Det er noe å tilbe for, det er noe å takke for, det er en gjenstand for uopphørlig lov og pris.
Nå behøver ingen synder å fortvile mer – den som fortviler, han nedsetter Guds ære – den som angrer sin synd, han være hvem han vil, han skal komme til ære – dersom Hans synder enn var som purpuret, så skal de bli hvite som snøen – om de enn var som skarlagenets farge, så skal de likevel bli som den hvite ull i lammets blod.
O gled deg, gled deg, hjerte! Du skal din frelser se,
Som ved sin død og smerte deg åpnet himlene –
Du der med takk skal trede din venn så ganske nær
Og skue Ham med glede, som Han i sannhet er.
